Masseturisme

52.278 turister gikk til preikestolen i August 2018.
Det er er 5068 flere enn samme måned året før. Foto: Pål Christensen

Strukturelle samfunnsendringer, såkalte megatrender, påvirker det naturbaserte reiselivet . Hva er egentlig de viktige drivkreftene bak en slik utvikling?

Knut Hamsun uttrykte allerede i 1927, store bekymringer for at nordmenn skulle gjøre seg for avhengige av inntekter fra turisme.
90 år senere ser vi at interessen for naturbasert turisme øker betraktelig år etter år. Besøkstallene fyker til dels kraftig i været i mange naturområder, og nye aktiviteter i naturen vinner nytt terreng, bokstavelig talt.

Turismeforsker, Åsa Grahn ved Universitetet i Stavanger, sier at masseturisme sliter veldig på de lokale ressursene. Et overforbuk etterlater seg mye negative spor i naturen og ikke minst for lokalbefolkningen. Det er ikke bare naturressursene som forvitrer, men selve kulturen ødelegges av turistflommen.

Antall innbyggere i Norge og verden generelt vokser, og innbyggerveksten fører til en stor vekst i mennesker som ønsker å ta del i det naturbaserte reiselivet.
Med en slik utvikling vil naturlig nok byer og tettsteder vokse, mens naturattraksjonene vil reduseres. Behovet for å reise over lengre avstander for å oppsøke nydelige naturomgivelser vil være noe folk flest vil strebe etter i årene fremover.

Den personlige identiteten til reisende turister knyttes sterkere til naturaktiviteten for sine respektive reisemål. Det er nettopp slik naturopplevelser blir en milepæl for å kunne holde i gang og utvikle den sunne livsstilen overfor omverdenen.

Preikestolen

Stavanger er tidligere kjent som Norges oljehovedstad. De siste årene har byen valgt å satse for fullt på turisme. Naturlig nok er Preikestolen den største attraksjonen som blir markedsført som en turistperle.
Problemene med en slik attraksjon blir ikke alltid snakket så veldig høyt om.
En økt mengde besøkende fører til flere utfordringer for kystbyen og selve kommunen.

Forurensning og kostnader er en naturlig bieffekt av turisme som en helhet, på lik linje som forurensning også er en naturlig bieffekt av en storby.

Søppel har blitt et stort problem når en slik folkemengde er samlet på samme sted. Det forekommer også oftere at folk tar seg en busk som toalett.
Det er ikke bare miljøet som får svi. Turisme er så klart en god inntektskilde for kommunen og lokale virksomheter, men det foreligger også mange skjulte kostnader.

Et scenario hvor det forekommer skader på miljøet, eller om folk skader seg langs stien, er det staten som må dekke regningen. Det har lenge blitt diskutert om hvem som skal stå ansvarlig når først uhellet inntreffer. Skylden burde kanskje bli lagt over på charterselskapene til dem som kommer langveis fra, eller turisten selv?

Ødeleggelser og pågang

Søppel i vannkanten ved øygruppene Phi Phi Island, i Thailand. Foto: Shane Williams

Reisemål som Maya Bay i Thailand og Boracay Island i Filippinene har valgt å stenge for turisme. Dette etter forholdsvis store skader på infrastrukturen og for stor pågang.

Maya Bay 2016 Foto: Kristian van Pelt

Jeg har selv vært på Maya Bay i Thailand og vært vitne til galskapen. Jeg tenkte allerede da, at dette ikke kunne vare evig. Hele naturopplevelsen ble overdøvet av hundrevis av båter og tusenvis av turister. Folk tok ikke hensyn til verken lokalbefolkningen eller søppelkasting.
Avfallet fløt i vannkanten og langs strendene, mens sanden var full av sigarettsneiper.
Slike eksempler som på Phi Phi Island finner man flere og flere steder.

Det er bekymringsverdig når turismen ødelegger et lands infrastruktur på det viset.

Nusa Penida

Utsikten til Kellingking beach er et vakkert syn, men er det virkelig verdt det? Foto: Kritsian van Pelt

I begynnelsen av mai dro meg og kona på bryllupsreise til Bali. Vi hadde sett mange bilder på sosiale medier av Kellingking beach. Uten grundig research befant vi oss på en øy preget av fattigdom, dårlige levekår og et stort søppelproblem

Veiene vi kjørte på var rett og slett livsfarlige. Sjåføren vår kunne ikke et ord Engelsk og vi kjørte i kolonne blant hundrevis av andre biler i over 4 timer.
Langs veien fikk vi øye på lokalbefolkningen her og der. Ved første øyekast så det ut som de langt i fra var begeistret for folkene som var på besøk på øya.

Bildet av den storslagne stranden over ser kanskje meget stille og fredelig ut.
Det kan jeg dessverre avkrefte. Bak meg står det omtrent 100 andre turister som tar nøyaktig samme bilde.

«For bare 10 år siden bodde vi ganske fredelig. Det var tendenser til turisme, men langt i fra på nivå med hvordan det er nå»

Jeg kom i prat med en lokal mann med noenlunde ok engelskkunnskaper.
Han var tydelig opprørt over eco-turismen som pågikk året rundt. Han likte ikke at turister kom å tråkket på hans hjem.
så og si alle som reiser ut til øya er der bare på en dagstur. Dette generer dessverre ikke særlig med penger til de lokale og irritasjonen blir desto større.

Ut i fra egne observasjoner kommer også dette stedet til å måtte stenge igjen turismestrømmen etter et par år, om ikke det skjer drastiske grep.

Ta vare på naturen

For å dra en rød trå fra Preikestolen og Sør Asia til Lindesnes kommune, kan jeg med hånden på hjertet si at vi er velsignet med ren natur uten masseturisme, enn så lenge. På alle de 8 toppturene du finner på nettsiden, traff jeg på et menneske. Et eneste menneske på omlag 35 km. Heller var det ingen spor av forsøpling og stiene var delvis igjengrodd.

Dette er tross alt hovedårsaken til at jeg liker å være ute i naturen. Det å slippe mas og støy fra andre er som terapi for sjelen. Slik kunne de også bevege seg på Nusa Penida i Bali for noen år siden. Jeg har rett og slett fått litt avsmak på jakten etter naturperler, grunnet det evige jaget fra andre turister.
Jeg foretrekker en topptur langs sørkysten i ro og mag… enn så lenge.